Heia bloggeeen!

Siden sist har jeg vært i praksis på en helseklinikk. I går var jeg alene sammen med en svorsk jordmor, utsendt fra NSF. Her har jeg veid et titalls med unger og satt vaksiner i x antall kyllinglår. Et stikk i hvert lår, på rad og rekke satt ungene og hylte på mors fang. Ble greit dreven på den stikkinga. I går var det afrikansk aften, og den maten er så god. Yummers. De har et brød som heter Chapati, som er en tortillaliknende sak som forøvrig er ganske smakløs, men likevel så god. Også en sweet banana, perfekt for en bananelsker som jag!

Av og til tar vi på oss disse uniformene, så ser vi i alle fall litt proffere ut.

I dag har jeg vært helt alene på en ny helseklinikk. Jeg kom over å fortelle veilederen vår at vi skal skrive en oppgave om forebygging av malaria. Og da tenkte tydeligvis hun "Kirlin, hun vil lære mer om malaria, og det helt alene i Afrikaland". Jeg ble sluppet av dallaen utenfor en stor helseklinikk. Veilederen min fulgte meg inn og presenterte meg for en helsearbeider. Han viste meg rundt og presenterte meg for enda flere ting. Da sa han "Introduce your self! Ask a question about malaria" på afrikanskengelsk. Pliktoppfyllende som jeg er gjorde jeg jo som mannen sa. "Ehheeeeh, I AM Kirlin, a nurseeestudennt from Nooorwaaaay". Rett skal være rett. Etter noen runder med presentasjoner ble jeg lempa på laben hos en ny afrikaner. Han viste meg rundt. "This is where we take blood. This is where we take urin. This is a bench. This is microbiology" and so on! Kort tid senere ble jeg imidlertid lempa hos et nytt sett med afrikanere. Mannen rakk sannelig å spørre meg om hvor lenge jeg skulle være i Tanzania og om han ikke like godt kunne på mailadressen min. Mistenkelig mye "eehhhing" ble til "javel da". Han skrev selvfølgelig ned sin mail på et papir og ventet at jeg skulle bruke den flittig. Mannen var født i 1972 så jeg ser liksom ikke helt for meg hvordan dette vennskapet skal utvikle seg, menmen. Vi får nå se om han mailer. De nye afrikanerne testet sjokoladebarn for malaria, så dette var forøvrig greit nyttig. Ungene skreik og afrikanerne kikket fortvilet bort på meg som satt studd bort i et hjørne. Akk, likevel så synlig! Han ene afrikanern lærte meg mer om tropisk sykdom. Han fortalte meg om elefantsyken, en parasitt smitter gjennom en vector, aka en mosquito, og kødder med lymfedreneringen i kroppen din. I følge mannen kan dette resultere i et scrotum så stort at det rekker deg ned til knærne. Og ja, han mimet selvfølgelig når han forklarte. "Bigger than you bag! You kan see it!". Nyttig eller ikke, interessant var nå hvert fall denne nye lærdommen.

I kveld bestemte noen av de andre jentene at vi skulle kle oss ut, siden det er Halloween. Etter litt overtaling endte vi opp som dette: 

 Han ene som jobber i restauranten trodde jeg hadde kledd meg ut som en masai og spurte hvor høyt jeg kunne hoppe... Haha, looser, jeg er jo den grekern!

I morgen tidlig drar vi til Tembo Kijani (Grønn elefant) for å relaxe. Lover at jeg skal klare å kose meg der!

På gjensyn. 

Indisk og andre boller

På fredag dro vi altså for å spise indisk. Jeg hadde store forventninger. Vi hadde reservert bord til 13 personer og en jalladalla fraktet oss til stedet. Restauranten så ut som et forlatt lokale, men når vi gikk opp trappen så vi livstegn fra en liten afrikaner. Reservasjonen vår var mottatt bekreftet mannen. Vi kikket på alle firemannsbordene og lurte på hvor vi skulle sitte. Heldigvis fikk vi lov til å flytte på bordene slik at vi fikk laget oss et langbord. Når vi hadde satt oss ned fikk vi beskjed om at hele bordet vårt måtte flyttes et par meter i den ene retningen, så da ommøblerte vi sjappa en gang til før vi fikk satt oss til rette. Vi fikk utdelt to menyer. 12/13 bestilte det samme, så vi tenkte at dette burde være en easy fix. Noen bestilte også cocktails. Når den lille afrikanern kom med brus og vannbestillingen vår fortalte han at drinkene ikke kom før om hvert fall en halvtime fordi han måtte lage is. Disse mzongoene var sultne, så vi spurte om vi fikk bestille forrett. De hadde 2 av 6 forretter på menyen, pommes frittes uten saus eller pommes frittes med saus. Damene fleska til med saus og når vi spurte hvor lang tid det tok å lage herligheten svarte han at vi måtte vente til kokken kom på jobb. Akkurat ja... Den lille afrikaneren forsikret oss om at kokken sannsynligvis var på vei, og at vi kunne få maten om ca en og en halv time. Forretten kunne komme om tidligst en time. Heyhey, sånn er det å være på restaurant i Afriken. Ventetida virka heldigvis ikke så lang. Tikka Masalaen kom litt over en time senere. Litt trist at den ikke var veldig spesiell, menmen, kokken ble kanskje litt stressa med tida. Eller, neppe. Noe av risen kom i tillegg når vi nesten var ferdige med å spise, men det er ikke så nøye. En interessant kveld på restaurant ble det nå i alle fall. 

På lørdagen var vi på en liten bytur og fikk handla litt nødvendigheter. Deriblant neglelakkfjerner, viktig det skjønner u! Jeg fikk også kjøpt meg et hodetørkle, litt malariamedisin og øl. Vi var nemlig invitert på fest hos en meksikaner som holder til i strøket her. Når kvelden kom ble det et lite vors med music angel i bandaen. Etter at noen enheter var inntatt hadde vi samlet nok mot til å gå bort til meksikanern. 1 km i bekmørket. Spookey! 

Takk Ola for denne hodelykten, den blir fornuftig brukt serru!

Og det var en skummel ferd i mørket. En ser jo ikke lenger enn sin egen støvel når mørket faller i dette landet. Vi labba av sted med music angel på skuldra syngende i mørket. Ingen kødder med denne gjengen altså! Vi traff noen skumle kuer som luska i buskene på veien, men ellers gikk det overraskende greit. Traff forresten en skikkelig rusa fyr utenfor afrikaner bua. Han løp en stund etter oss, og vi ble litt redde, men han var heldigvis så påseilet at han ikke tok oss igjen. Sånt skjer. På festen traff vi et knippe med frivillige husbyggere som var i fra ulike steder i verden, deriblant Nederland, England, Australia and so on. Meksikaneren varta oss opp med alko, snacks og salsa, så dette var en ganske vellykka kveld. 

Sammen med Lisbeth og Linn Therese, som har blitt vartet opp med mangosprit.

Stjal en hatt.

Jeg hadde i grunnen bestemt meg for å gi meg tidlig, men koste meg sånn at klokka raskt ble fire. Hjemveien gikk heldigvis raskere enn veien til, hoho. Men helt sant, jeg avslutta faktisk festen med sprite, ja, brusen, så jeg var i det hele ikke så pussa. Bare litt. Når jeg skulle bre myggnettingen over madrassen når vi kom tilbake, klarte nettet å vikle seg inn i vifta sånn at det ene bladet ble skeivt. Vifta ble jo helt på halv åtte og så ut som den drapsmaskinen der den hang. Ble redd for å bli spidda og kutta, så jeg flyktet raskt under den og løp ut. Jeg ropte hjelp og folk strømmet til stedet (2 stk...). Fikk skrudd av vifta og retta ut bladet da. Etterpå falt myggnettingen ned. Mm. Da var det et stort hull i toppen. Det var faktisk ikke min feil fordi den var teipa med gaffa i toppen. GAFFA! Kan søren meg brukes til alt ting, til og med i Afrikaland! Takket være onkel Hans overlevde jeg natten i et medbrakt myggnett. 

Søndagen gikk med til hvile. Morroa tar på ass. Etter litt velting, en hvil, pretty little liars og mere velting dro vi på pizzastedet. Nammers! Hvitløksbrød, pizza Milano og is gjør godt! Dagens høydepunkt!

I går og i dag har jeg vært i praksis på en helseklinikk. I går veide og vaksinerte vi barn og i dag har vi vært sammen med gravide. Veldig koselig og artig å møte de små krabatene, selv om det bare var for litt vaksinering. De forbinder neppe denne mzongoen med noe hyggelig etter et stikk i hvert lår. Haha. Hilste også på en lege på klinikken. Da vi presenterte oss som Kirsten og Kirlin, mente han at Kirsten var et vanskelig navn. Kirlin derimot var et vanlig navn i Tanzania. Haha, neppe. Den kjøper jeg ikke ass. I et land med Zainab, Hassan og Rahmadier kommer det neppe noen Kirliner. Luring han der altså. 

I kveld har vi vært på en god gåtur, så da slo jeg likegodt til med en banansplitt til dessert. Viktig å stramme opp kroppen og fylle ut eventuelle linjer. 

Slenger med et bilde av meg, Hanne, Monika og swahililæreren vår for å mimre litt. For en skrue. Han tok bilde sammen med alle studentene og filmet oss når vi sang "Ja, vi elsker". Han spurte om vi kunne synge nasjonalsangen altså, vi er ikke bare patrioter på tur. 

Magerapport: no more diarèa! For denne gang... Nå er jeg så og si tilbake i mitt regelmessige mønster, hvert fall så normalt som en kan tenke seg det i Afrikaland. Må jo være godt for dere der hjemme å vite at magen min fungerer! Det er i alle fall et daglig tema her nede. 

På fredag reiser vi til Pangani og jeg gleder meg! Har hørt så mye bra om den plassen, så dette blir greier. Ryktene tilsier grovbrød og gulost. Det er snadder for en stakkars nordmann på tur. (http://www.pangani-ecolodge.com/ er hjemmesiden for de som skulle være interessert.) To dager til med klinikk også slipper jeg løs tæning Kir.

Dere der hjemme: Kos dere i kulda, jeg svetter nesten ihjel i denne varmen. Moahahah. Neida, den var litt frekk. Men det er seriøst skikkelig varmt her altså...

Livet

Natt til mandag ble jeg skikkelig dårlig. Jeg slet så med magekramper hele natten og det var så vondt. Jeg var oppe på toalettet i noen omganger, men det hjalp ikke noe på smertene. Takvis magekramper som gjorde så vondt at jeg ble skikkelig kvalm. Så på mandag måtte jeg stå over praksis. Formiddagen gikk med til å prøve å sove å kjempe om å få i seg vann og et lyst knekkebrød. Roomien min kontaktet Ruth, sjefen her på Ticc, og hun kom på sykebesøk til meg. Hun sa at hvis jeg ikke ble bedre kunne jeg prøve en antibiotikakur. Jeg tok i mot en tredagers kur og fikk i meg litt salt pommes frittes til middag. Det var skikkelig ugreit å være syk her nede, også så kjedelig! Etter som disse tre dagene har gått så har jeg blitt mye bedre. Men det er en grunn til at de kaller det Afrikamage. Det blir ikke Norgemage i Afrikaland. Avføringsdebatten er like aktuell her nede blandt en gjeng med 20åringer som på sykehjemmet. Det er tross alt viktig at magan fungerer. 

På tirsdag var jeg tilbake i praksis, fortsatt litt uvel. Buksene som til vanlig må lirkes på ble dradd rett opp. Tirdag 24.10, også kjent som dagen jeg var tynn. Det gikk selvfølgelig over etter frokost...Utstyrt med Ibux, Paracet og Imodium tok jeg sats og hoppet inn i DallaDallaen. Meg og en annen student skulle være med på fødeavdelingen på et lokalt sykehus. Sykehuset som så så fredfullt ut på utsiden viste seg å være en rønne innvendig. 

Fødeavdelingen var virkelig et grusomt syn og jeg skal ikke gå inn på detaljene for å skåne dere stakkarer der ute. Ting jeg fikk se der gjorde meg helt overveldet og målløs, virkelig grusomt var det. Hadde jeg ikke visst hvor vakker en fødsel kan være i Norge, hadde jeg mest sannsynligvis hold beina godt samla igjen resten av livet. Grøss. 

På tirsdag kveld bestemte vi oss for å gå ut å spise. Etter å labbe dag og ut dag inn på Ticc kan man trenge å skifte litt stue. Jeg har ikke spist noe som smaker direkte vondt på Ticc, men felles for maten er at den smaker ganske likt. Vi slo til med en treretters med hvitløksbrød, pizza og banansplitliknendegreie til dessert. Til den nette sum av 128NOK med taxi var vi meget godt fornøyd. Dette kan sikkert omtales som et ganske dyrt måltid i Tanzania, men verd hver krone synes vi. 

På onsdag var vi på en HIV klinikk i praksis. Her lærte vi litt om medisinere som gis til mor med HIV og til babyen når den blir født. I Tanzania er behandling på HIV klinikken og medisinene helt gratis og det er jo en velsignelse. Vi fikk se hvordan de søte små sjokoladebarna ble fulgt opp, og de fleste av dem testet heldigvis negativt på HIV. Ungene er så søte altså, og vi møtte på noen riktige sjarmtroll som stabba rundt og smilte til oss mzongos. Ingen tvil om hvem som er den rosa elefanten i rommet.

I dag har vi vært på medisinsk avdeling. Rimelig ulikt hjemme kan du si. Et stort rom med 38 senger innlosjerte syke mennesker med alt i fra HIV, til anemi til slag. Noen av dem var også udiagnostiserte og de lå tilsynelatende bevisstløse i sengene sine. Vi ble ønsket hjertelig velkommen til å delta på legevisitten. Den ene legen etterlyste flere spørsmål fra oss, men det er liksom ikke så lett da, når vi ikke skjønner en pøkk av hva de sier. Legen spurte meg om jeg hadde møtt noen pasienten som hadde spesielt lav Hb (Hemoglobin, blod) i Norge. "Ja, sier jeg, jeg var med å gi blod til en pasient som hadde Hb på under 9" (Referanseområde er på 11,7-15,3 for kvinner). "Haha" sa legen, "se på henne, hun har kun 1,7"(!!!). Hjelp tenkte jeg og prøvde å spørre legen om hvordan hun i det hele tatt kunne sitte oppreist? "Do you belive in God?" fikk jeg til svar. Unnvikende måtte jeg etterhvert svare "No" på dette spørsmålet. Legen fulgte opp med "Are you a christian? Are you an orthodoks? Are you a catholic?" Vel, ehm "I belive in the good in human" prøvde jeg å forklare legen. "Well, these are times to start to belive" fikk jeg til svar. Og dette er grunnen til at afrikanere tåler å ha lavere Hb enn nordiske. Det er altså Gud som gjør dette mulig. Greit å vite. 

Lunsjen min i dag. Vann, pulvermelk, "havregryn" og banan. Næringsrikt(?) og "smakfullt". Variasjon til middagheledagenvariantene her på Ticc. 

I morgen har vi studiedag og da skal jeg kanskje benytte anledningen til å lese litt skjønnlitteratur? Hihi. 10 kr. til den som kjøper Politi til meg og sender den med Ola når han reiser. Feed the beast. 

Det blir ut å spise i morgen kveld også, denne gangen på en indisk restaurant. Namnam. Hvis det smaker bare som en brøkdel av Mother India så skal jeg være happy *krysserfingra*.

<3 <3 <3

Sånn går nu dagan

På torsdag og fredag hadde vi mobile clinic i praksis. Altså en mobil klinikk. Vi kjørte avgårde i en dalla med en kasse med utstyr og to campingstoler. Etter en liten kjøretur stoppet vi foran et tre. "This is the place" sa praksisveilederen vår. "Thiiis is the place...?" sa vi. "THIS is the place" sa mannen. Så vi tok kassa under armen, satt stolene under treet og ventet. Det tok ikke lange tiden før en gjent med afrikanere stilte opp. Spesielt barn, mzongo er jo så spennende vettu, så de hang rundt der hele tiden. Afrikanerne lager sitt eget køsystem, så vi måtte bare føye oss etter dem. Ellers hadde folka som oppsøkte mobile clinic stor tillit til oss, og de ville gjerne at vi skulle gi dem all slags medisiner og gjøre dem friske. De fleste av pasientene hadde allerede vært på sykehuset og fått "the medicine", men denne virket visst ikke. Mobile clinic var uansett en artig greie å være med på. I morgen og to uker fremover skal vi være med på sykehuset. 

På fredag var vi en tur innom supermarkedet og et marked. Fikk kjøpt meg en kul lilla afrikabukse (som det står made in Thailand i... Men selgeren mente at "anyone could put that in"...) med påfugler på.  Mannen prøvde seg på 25000TSH (rundt 120kr) men vi fikk pruta ned til 15000TSH. Er verken god til å prute eller særlig glad i det, men gøy når en får det til da. Og mannen stod med et svært glis når vi gikk, så han var nok ikke helt misfornøyd. Fredag kveld var det happening her på huset da. Da kom gruppa Easy Men og hadde show for oss, de rappa og dansa, vi dansa og sang og en øl ble til tre. Veldig gøy kveld! Begynner å kunne noen av de afrikanske popsangene her nå, fordi de kun spiller de samme hele tiden. Men de er kule nok de altså. http://www.youtube.com/watch?v=ttdU19Kwce8 Detta er en schhlager.

Stabil gjeng på show på Ticc.

På lørdag ble det god tid til tæning. På kvelden var det full moon party. Vi pyntet oss litt og dro ut med båt i syvtiden. Alle fra Ticc var med, så det var vel en 40-60stk? Etter bittegranne kjøring gikk vi på grunn. Instruksen var da å gå ut av båten for å dytte. Ehh, javell... Jenter i lange kjoler og dytting av båt ute i den indiske hav liksom? Vi strippa ned til undertøy og gjorde som kapteinen sa. Kaos! Og vi dytta faktisk våten. Afrikanstyle. Når vi begynte å løsne fra sanddynga måtte alle fortest mulig opp i båten igjen før det ble for dypt. Jeg hadde for anledningen tatt på meg min komfortable grannypants uten strikk i. Når denne trusa ble blaut presterte den jo å falle ned, ergo jeg moona for for en afrikaner og en hel annen gjeng. Denne afrikaneren skjønte jo ikke at jeg, omtrent truseløs, trengte litt hjelp for å komme opp i båten, så den tok en stund før han hjalp meg, dytta meg i beina og fikk ræva mi i trynet. Great!

Min lange kjole hadde heldigvis ikke blitt blaut, sånn at jeg kunne henge trusa til tørk og gå kommando. Tenkte jeg skulle prøve å unngå sopp og UVI og andre ulumskheter som kunne oppstå i forbindelse med våte truser. Når vi kom frem til sandbanken partyet skulle være på stoppet vi ca en halv kilometer fra land. Great! På med den blaute trusa og av med kjolen og bare å begynne å traske da. Skal vi på fest så skal vi på fest. 

Når vi endelig kom fram så var jeg blaut, kald og sulten. De fikk heldigvis fyrt opp et bål, så det hjalp jo litt. Mat fikk vi ikke før i titiden, og etter dette ble jeg ganske uvel og kvalm. På grunn av tidevannet kunne vi ikke dra før over midnatt. Denne festen ble altså ikke helt suksess for min del. Jeg ga fort opp øllinga og la meg foran bålet, det var flere som ikke var helt i form denne kvelden, så vi fikk laga oss en liten gruppe. Lykken var stor når vi endelig i ettiden kunne dra hjem. Vel og merke måtte jeg ta på den litt tørrere trusa med en sterk bållukt og vasse uti igjen. Vel fremme i båten var det på med kjolen og av med trusa igjen. Vi var fremme på Ticc i tretiden(!).  Lang kveld, men artig konsept selv om det ikke passa helt for meg denne kvelden. De hadde musikk der ute og de som var i form dansa og koste seg, bra for dem!

Meg og min roomie Bente klare for fest.

Fortsatt ved godt mot. 1/4 klarte å finne gullformen.

I dag har jeg heller ikke vært helt i slaget. Jeg har solt meg og lest litt bok. Magen er tilbake på kjøret og det føles ikke bra. Takvis krampesmerter, ubehag og noe kvalme har vært en del av dagen. Gotta love diarè. 

I dag skjedde jo også det uungåelige da. Nei, jeg dreit ikke i buksa, men jeg så en slange! Verre? Ja, jeg tror kanskje det. Den ble heldigvis oppdaget et stykke unna meg. En gjeng med afrikanere stod å slo med stekespander og jernstenger under et tre, og noen ropte "snake"!. Jeg kikket på galskapet fra avstand. Når slangen var slått i hjel var den en afrikaner som gikk rundt og viftet med den, så søren meg glad jeg holdt meg unna. Dette var ikke en hvilken som helst slange, men en Spitting Cobra på rundt 180cm. Den kan gjøre deg blind hvis du får spyttet i øyet! OMG!Glad den ble kverka ass. Får virkelig oppleve Afrika her nede ass, på godt og vondt. Håper forøvrig at jeg slipper å treffe på flere Mr. Snake, det er kanskje lite sannsynlig, men jeg krysser fingra! Ugreie dyr altså! 

Nå har vi forresten booka helgetur til et sted som heter Pangani, strandliv here I come. Langhelg til Zanzibar er også bestilt, så nå har vi mye å se frem til! Meg og Ola <3 har sett oss hotell på Zanzibar også, så morroa bare ruller på. Jeg gleder meg så ufattelig til å få den mannen på besøk altså! Om to måneder... Men det skjer mye gøy før det også!

Savner alle, skrives snart. 

Safari - Lake Manyara, Ngorogoro og Serengeti

Fredag morgen kl 07.00 ble vi hentet av en buss. En ok buss etter afrikastandaren. Til Arusha tok det så meget som 8,5t med noen små stopp under veis.  Det var mye grusvei, så det ble litt "neckmassasje" som sjåførene kalte det. Etter x antall ganger med repeat på samme cd og samme sang kom vi endelig frem. Lang tur! Vi gikk og kikka littegrann, men siden det snart ble mørkt kunne vi ikke være ute så lenge. Vi bestemte oss for å ta massasje, under 180kr for 1 time hørtes bra ut. Trodde jeg. Massasjedama mi var ganske hardhendt og underveis fikk strømmen på massasjestudioet, så generatoren måtte ut i ganga fra vårt massasjerom. Der stod massasjestudioeieren (fra Kongo, HJELP!) og sa "I'm so sorry" med et sleskt gris om munnen. Dagen etter følte jeg meg lemster og mørbanka. Definitivt ikke Olamassasje, dette var Afrikamassasje.

På lørdag ble vi hentet 09.00 av safaribilene og satte kursen mot Lake Manyara. Et par timer senere var vi fremme på lodgen vi skulle sove på. Videre dro vi til Nationalparken og her fikk vi se både elefanter, bavianer, småaper og diverse andre dyr. 

Bilen hadde litt startvansker, men den tok oss på safari!

Baksetegjengen.

Elefanter på nært hold.

Etter Lakesafarien dro vi tilbake til lodgen og fikk mat. Grei mat og fin gjeng. Det var 6 andre studenter fra Lovisenberg som hadde samme safari som oss. Natten på lodgen er et kapittel for seg. Med en pute som kunne drepe, her snakker vi 50x50x50cm murstein ass, og festing, moskeèmorro og gudstjeneste som startet 07-00(!) ble ikke dette en natt av den gode sorten. Det gikk ikke ann å trekke ned i doen heller... Safarigjengen var ved godt mot og snart var vi i gang!

Hvor mange afrikanere trengs for å pakke en bil?

Etter frokost og pakking dro vi i veg og var klare for safari alle mann. Fra Lake Manyara tok det en liten time til Ngorogoroporten. Vi skulle kjøre gjennom Ngorogoro og begynne med Serengeti. Det ble vel en 6-7 timer i bil på en jalla grusvei hvor man stadig satt og fryktet for sitt eget liv (sorry, moa!).  Sjåføren spolte avgårde i 70-80km/t hvor skråninger og passerende biler ikke var mange centimeterne unna. Når vi var kommet gjennom Serengetiporten, vel vitende om at gamedrive (safarikjøringa) ikke var langt unna, traff vi på en liten festbrems. Søkk og knekk sa det, alle mann letta fra setene sine og bilen sladda sidelengs i grusen (Igjen: sorry moa). Der røk hjulet sier jeg. Hjulbolten var knekt og hjulet fra hoppa av festet sitt. Litt kinning og startvansker var jo bare barnemat i forhold til dette. "I will fix" sa sjåføren og sa at det tilfeldigvis fantes èn ekstra hjulbolt i Serengetiparken. Vi fikk skyss til Serengetianlegget hvor det var butikker og drikke og finne, og satt og venta en 2-3timers tid.

Sånn skal det altså ikke se ut.

Bilen ble heldigvis fiksa og etter mye om og men fikk vi med oss litt gamedriving før det ble mørkt, da tok sjåføren opp takluka så vi kunne stå og se ut. Da fikk vi se løve og alle hjerter gledet seg. Vi fikk også se en hel haug med sebra, antiloper og gnuer. På vei til campen kom et stort smell, da hadde den åpne takluka falt ned. Alle sammen kvakk til og vi var nok litt sensitive etter hjulepisoden, men vi var i god behold. Campen vi skulle overnatte på var som et leirområde. Matsal for seg og doer (sittedo! :D) og dusjer for seg. Vi slo opp fem telt og fikk to soveposer på deling på tre pers. Lufta kjentes mye friskere ut her og det var mye kaldere enn i Tanga. Jeg måtte kle meg godt med joggebukse og fleece, og i løpet av natta måtte jeg kle på meg. Vi hørte hyenehyl i natten og var litt småskremte, men vi kom oss gjennom natten. Cæmping Kir ble født.

Simba betyr løve på swahili. Dere får legge litt godviljen til med disse bildene, for det er ikke akkurat verdens beste kamera.

Han her luska rundt teltet om natta.

Neste dag stod vi opp 05.00 og skulle ha en morning snack før vi skulle ut på gamedrive. Denne såkalte morning snacken bestod av en kopp kaffe. ÈN KOPP KAFFE!? TIL FROKOST!? OMG! Noen donerte en kjeks, og jeg krysset fingrene for at jeg ikke skulle bli kvalm og uvel, som jeg ofte blir uten frokost. Frokost er jo tross alt dagens viktigste måltid! Det var lite mat å få på denne turen. Få og små rasjoner. Så pringels, kjeks og snickerser har gått ned på høy kant, både morgen og kveld. Nødproviant er viktig. Send mere knekkebrød! Uansett så dro vi ut i sekstiden og fikk med oss både soloppgang og dyr. Vi fikk sett løve, leopard, jævelig mye sebra og en del andre dyr. 

Safaripeople.

Cæmpinggirls (før det ble kaldt).

Bavianene chiller.

Underveis begynte det å lukte ganske svidd i bilen og det røyk fra et sted i fronten. Hm tenkte vi. Sjåføren stoppa opp for å sjekke hva det var, men kjørte videre. Dette gjorde han en 3-4 ganger før han sa at han hadde "disconnected" et eller anna. Ehmjavel tenkte vi da. 

I 11-12 tida fikk vi endelig litt etterlengtet lunsj og fikk pakka ned campingutstyret. Senere kjørte vi en ca 4t tid til vi kom til Ngorogoro campen. På veien hadde vi enda en episode med takluka som falt i hode og x antall ganger med panseret som ble åpna. Hverdagskost med andre ord. 

Vanlig utsikt når safaribilen stoppa.

På veien til Ngorogoro ble vi som satt i baksetet så sabla skitne. Vinduene var oppe, så det spruta inn støv. Vi fikk skikkelig belegg på kroppen og så ut som sotrøyr med både barter og brilleskiller. På enkelte punkter var det til og med litt ubehagelig å puste fordi det var så mye støv i lufta. Jaja. Sånn er livet liksom.

Etter ca 4t med aggressiv kjøring kom vi frem til den nye campen. Her var det enda kaldere enn den forrige. Jeg kledde på meg alt jeg hadde av tøy, men var fortsatt kald. Denne natta var ikke god. I tillegg til frysing var det kokkedisco hele natta, så det var ikke mye søvn å få. 

Dagen etter skjedde det uunngåelige. Jeg måtte på toalettet, ingen sittedo var å finne. Hullet ble min "redning". Jeg har lenge vært utenfor komfortsonen min, men dette var selve essensen til grensesprengningen. Det er ikke ålraigtheee å drite i en høl mens man sitter på huk, det er bare ikke greit. Jeg fikk ikke gått ordentlig heller vettu! Heldigvis kom vi til en ordentlig sittedo senere denne dagen, så ting ordna seg jo.

Denne dagen sigthsa vi nede i Ngorogoro"krateret". Her fikk vi se en del dyr, men alle var ganske slitne og klare for å begynne på hjemreisen. Vi hadde jo en 4t kjøretur foran oss tross alt. 

Hvorfor kan ikke jeg se når sebra?

Vi fikk spist god pizzamiddag når vi kom til Arusha og overnattet på hotell. 

I dag har vi kjørt buss i 8t og er ganske pumpa hele gjengen. Det var veldig godt å komme tilbake til Ticc og få en ordentlig middag som fylte magen. Etter endt safari er jeg fornøyd, sliten og full av inntrykk, cæmping Kir er begravet og jeg er klar for nye solfylte dager hvor jeg kan slappe av og gjøre det jeg gjør best. ;)

Hamjambo!

De to siste dagene har gått unna og det har i grunnen ikke skjedd så altfor mye.

I går forberedte vi et intervju i forbindelse med praksis. Dette tok ikke så veldig mange timene, etterpå fikk vi lagt oss litt i sola. Kjempedeiliiiig! Jeg har lånt Natacha Kampush (vet ikke engang hvordan jeg skriver det) boka av ei her nede, så det var greit med litt tid til å lese. Jeg merker at når kvelden kommer er jeg mer i modus for å holde på med noen hjernedøde aktiviteter som facebook eller serier.
Kl 16 ble vi hentet og ble med på Mr. Druggie show i en landsby i nærheten. Veldig bra rollespill og imponerende kreative folk som har laget det. En litt lang, men  kjekk opplevelse å ha med. Vi skulle egentlig på tabatatrening, men det rakk vi da ikke pga Mr Druggie. Jaja, sånn er det.

I dag har vi intervjuet i praksis, og dette var i grunnen veldig greit. Hyggelig å bli bedre kjent med folk! Etter et par timers "iherdig" jobbing sa veilederen vår "You have worked hard, no I think you should relax". Det var jo ikke noe annet å gjøre da, enn å relaxe litt.
Ellers har vi ordna diverse praktiske greier i dag i forbindelse med safarituren. I dag valgte vi vekk den vanlige middagslunsjen til fordel for yoghurt og hjemmelaga musli, knallgodt jo og holdt meg jammen mett en stund og. Men måtte ha en måltidsbar (Snickers...) før middag da. Maten er som tidligere nevnt ganske bra her, men det blir mye likt likevel. Det er varm lunsj og jeg føler det er tilfeldig valgt hva som blir lunsj og hva som blir middag. Det blir altså mye mat som likner. Til frokost er det "grovbrød" (hvitt brød med en konditordråpe?) og peanøttsmør. Syltetøyet smaker bare sukker og er ikkje edanes. Det er som regel banan og litt frukt ved siden av, og det er jo godt. Ja, også kan vi få egg to ganger i uka da. Men det er ikke Olas stekte egg akkurat. Mat er mat er mitt nye motto, og det meste går i grunnen nedpå. Jeg lider altså ingen hungersnød og kommer sannsynligvis til å komme hjem i bowlingkuleformat med en pose Dorritos under den armen og en Snickers under den andre.

Etter praksis i dag hadde vi swahilikurs, igjeeeeen. OMG, nå er jeg lei av de swahilitimene asså. Det verste er at vi skal egentlig ha to timer til, men vi får bare håpe at de glemmer å putte det inn i programmet. Swahilien var jo veldig gøy i begynnelsen, men nå er det så mye verb og adverb at jeg orker snart ikke mer. I tillegg er swahilitimene lagt til etter praksis, og det er jo ikke akkurat da en har lyst til å sette seg ned å konsentrere seg om et nytt språk. Anyways, i dag har jeg lært, ehm, eee. Ja, at klokka 07.00 er klokka saa moja, altså klokka ett. Mm, logisk, da begynner tanzanianerne dagen, så da begynner de å telle fra en.

Vi kjørte aircondition taxi med "What the fuck" sangen på stereoen til byen. På supermarked fikk vi hamstra snacks og greier til den lange bussturen i morra. Tror jeg kjøpte smartiessjokolade for en hundrings. Det er mye smartiessjokolade i swahililand! Jeg fikk forresten kjøpt meg en liten afrikavase og ei vaskebalje også. Balja skal brukes til trusevask og leggbarbering, en funksjonsrik liten sak med andre ord.

I morra kl 07.00 kjører vi altså avgårde til Arusha, for å dra på en helsikkes cool safaritour. Dettan blir greier, håper jeg. Satser på at telting, simbaer og dumboer ikke tar livet av meg. Jeg har planer om å holde meg langt unna dere-vet-hvem, og går heller for å treffe på de søte dyra. Blogges vel igjen om en ukes tid.

Bilde fra en presentasjon tidligere denne uka.

Haribu!

Nå har jeg hatt to dager i praksis. Det har vært rimelig interessant. Sykepleiefokuset har vært varierende, men lærdommen stor!

Dagen i går startet med informasjon om praksisen. Etter litt snakkis skulle vi møte Best Camp Group ungdommen. Da skulle vi på sykkeltur, heihvordetgår! Vi fikk oss hver vår litt riggalause bike og trødde så godt vi kunne gjennom humper og sand. Vet ikke om noen av dere har sykla i sand, men det er forsåvidt ikke å anbefale i og med at man blir stående og spole på enkelte steder. Begynner å bli litt bedre på afrikansksandsykling og balansen bedrer seg, så det er artig med sykkeltur. For de av dere som lurer, så ja, det er satans varm å sykle i her nede. Svetteringer og dryppende svetteperler nedover ryggen følgær med vettu. Praksisveilederen vår sykla ikke, han var for gammel sa han... Så han kjørte tuktuk foran oss da. Motivasjon liksom. 

Når vi kom frem hadde vi noen bli kjent leker med ungdommene. Etter dette ble vi vist Mr. Druggie rollespillet, og det var gøyalt. Når dagen var ferdig syklet vi tilbake til Ticc. Vi fikk følge av noen av BCG gutta og vi skrangla avgårde på sykler alle sammen. Etter et stykke følge jeg sykkelen min var litt ekstra riggalaus, og jada, der datt likegodt den ene pedalen av. For the win! BCG gutta var raskt på stede, den ene tok sykkelen, den andre tok pedalen og den tredje fant en stein de skulle forsøke å banke pedalen på plass med. Lønningsorienterte guttær. Det gikk jo selvfølgelig ikke, pedalen måtte jo skrues på plass. En type tilbød meg hans sykkel, men jeg takket pent nei, tenkte jo at det var mitt ansvar og trille dette vraket av en sykkel tilbake, med pedalen under armen. Det kommer ikke på tale sa gutta, sett deg i tuktuken. Så jeg fikk kjøre sykkel mens en av de andre gutta sykla avsted på vraket med en fot på den gjenværende pedalen og en fot på sykkeramma... Helt rettferdig mente gutta, jeg er heller usikker, men jeg fikk i alle fall kjøre tuktuk! 

                                                                Mr Jino i tuktuken. 

Etter lunsj i går var det swahili, igjeeeeeeeen. Vi lærte 100 nye gloser og alle ble så trøtte at de trakk seg tilbake på rommet for en hvil frem til middag. Har forresten konkludert med at det er fisk hver mandag her nede. For en fiskeelsker som meg faller det jo ikke helt i smak, men den har vært ok til nå. I går fikk vi noe som kunne vært baccalao, men ikke riktig var det. Fisk i tomatsaus? Mulig jeg må stå over denne retten neste gang... De serverer forresten ris til alt her nede. Men mesteparten av maten har vært veldig god, spesielt afrikans aften, der fikk vi noen pannekakelignende lefser til maten og en stekt banan, halloooo, knall! 

I dag dro vi til en skole i praksis. Vi kjørte et stykke i landcruiser og når vi kom frem skulle Mr Jino showet vises for skolebarna. De likte det, og lærte seg Mr Jinosangen fort.

Etter opplegget måtte vi vente på maleren som skulle forevige Mr Jino tegneserien på veggen, han bruker som regel 3-4timer. Showet varte godt under en time. Relaaax sa Mr Jino, så vi relaxa. Senere gikk vi til en landsby i nærheten, egentlig et lite stykke å gå, og vi måtte gå over et stort område med våt sand så skoene hang igjen og skiten spruta på beina. Men det er afrika style. 

                                                   På veien møtte jeg han her. Han cræbba rundt cræbstyle 

                                                   sammen med sin nærmeste familie og venner.

Landbyen vi kom til var hyggelig, men veldig enkel. Her hadde de kun det mest nødvendige. Når vi kom rullet de ut et eget teppe som vi hvitinger kunne sitte på. Vi blir veldig "opphøyd" her nede. På Mr Jino showet spurte de til og med om vi ville ha stoler når alle andre satt på bakken, men vi satt oss på bakken altså. Uansett, vi følte ikke så veldig for å spise i landsbyen når folk rundt oss sto og stirret og kanskje ikke hadde så mye mat. Med etterhvert som BCG folkene fikk mat bestemte vi oss også for å spise nista vår. Vi fikk også chai(te), men som nordmenn flest var vi litt skeptiske og vi følte at afrikamagene ikke trengte mer å bearbeide. Men vi smakte litt da, det føltes litt uhøflig, menmen. Etter en tur tilbake over sumpområdet og en del mer venting var endelig Mr Jino tegningen ferdig, så da kunne vi dra, woootwoot. 

Vi fikk forresten litt søppel etter nistepakkene å ta med oss hjem fra landsbyen, og når vi var ca halvveis på tilbakeveien sa Mr Jino til den ene gutten at han skulle ta søppelposen og gå inni skogen/jungelen(??) og kaste den. "Is this where the trash goes?" spurte hanne. "Yeeesyeees, nobody vl find it for at least two years, hahahahaha" sa Mr Jino. Så sånn er det med den saken. 

Det er viktig å huske på at vi har taushetsplikt i praksis, også i Afrika, men Ticc har lagt ut disse bildene på sin facebook side, derfor velger jeg å legge dem ut på bloggen. Alle her nede vil forresten gjerne bli tatt bilde av, og de små ungene synes det er toppers hvis de får lov til å se seg selv på kameraet etterpå.

Etter praksis i dag var det heldigvis litt sol, så jeg fikk worka en god time på tænen. I og med at det har regna og vært overskya hele tida er jeg like hvit som når jeg kom. Det er jo helt uhørt å gå rundt som blekansikt, så fra nå av (eller kanskje etter safarien) skal jeg gå hardere inn for dette. Jeg trives jo som kjent best i en solstol med noe leskende i hånden. 

Jeg har forresten løpt intervaller i ettermiddag, gal jeg. Det er så mange treningsfreaks her nede, så jeg kan jo ikke være noe dårligere. Egentlig vil jeg bare ligge på senga og fete og spise smartiessjokolade. Hvilket jeg skal gjøre nå, minus smartiesjokoladen butotheho. Pretty little liars venter på meg og jeg må lade opp til en ny lang dag i praksis i morgen. 

See ya l8r alig8r.

Karibu ndani!

Så går det plutselig en del dager uten at jeg har skrevet. Men nå kommer updates!

Siden sist har jeg både trent tabata og løpt intervaller, hallo! Flinkere enn hjemme vet du. Er uansett deilig å få rørt litt på seg her nede og det er ikke alltid mye som skjer. Trening er sosialt! Søvnen er fortsatt ikke perfekt, men den kommer seg. Magen er i uro og jeg har rett og slett fått meg litt god gammaldags afrikadiarè. Jada, dette er et tema som er daglig oppe til diskusjon og refleksjon blant spl.studs på tur. Løs eller hard? Jeg drikker i alle fall mye vann og prøver og spise så greit som det er mulig å spise her nede. Krysser fingrene for at magan snart går afrikastyle den også. Hvis ikke blir det Imodiumknask på neste utflukt. Howdy Cowdy!
Vi har selvfølgelig hatt enda mer swahilikurs, Ninataka coca cola light tafadhali, det er jo gøy, men er så utrolig mye å lære! Swahililæreren vår inviterte oss til og med på fotballkamp, to be continued lenger ned. Vi har også truffet på den lokale medisinmannen som har urter som kan kurere hva enn du måtte feile. Jeg kjøpte sand i sahara og fikk skaffet meg urtemiks på en gammel ketchup flaske, denne skal gi den ny energi sa medisinmannen. Den smaker litt bark og lar seg ikke løse ut, men energien kribler sannsynligvis langt inne i kroppen min og bare venter på å slippe ut. Snart kommer duracell-Kir.

Nå har vi fått ca timeplan for de neste ukene og det ser bra ut. Første ordentlige dag i praksis i morgen. Jeg og 3 andre skal være med Mr. Jino, tannbørstemannen, på Best Camp Group. Hvis jeg har forstått konseptet riktig så reiser de rundt på ulike skoler og forteller om hvor viktig tannhygiene er, og seff har vi en egen sang/rap, Ohh Mr. Jino, noe for meg med andre ord! De skal snart begynne med Mr. Drugie også, konseptet er jo at narkotika er ugreit. Og selv om man bor i land hvor cannabis vokser i hagan så er det greiest å så over. Alle vet jo at narkotika er for loooseeeers! Snart praksis altså, jeg skal oppdatere mer underveis!

Vi fikk også vite at vi har langhelg neste helg, på grunn av noen fridager eller noe sånt i swahililand. Vi har fri fra fredag-onsdag(!). Vi har brukt mye tid på å finne ut hva vi skal bruke disse verdifulle dagene til, fordi vi ikke får en så lang friperiode igjen. Vi skal tadadadadadadada påååeh safari! Vi har booka safari hos den feiteste, fineste og visstnok beste nasjonalparken i heele landet(?), det er hvert fall det vi har blitt fortalt. Vi skal til Serengeti Nasjonalpark, se Ngorogoro krateret og en eller annen lake. Vi blir henta 07.00 fredag morgen. Da skal vi kjøre 7-8 timer til Arusha, overnatte der, også skal vi kjøre inn til parken. Vi skal sove 3 dager i telt, på camping liksom. Jada, typisk meg å sove i telt. Herreli. Ikke redd for Mr. snakes og sånn heller da. Jammen meg skal det bli en opplevelse! Håper vi får se mange kule dyr! For denne herligheten betaler ca 6000NOK. Folk sier at det er en ganske grei pris, i og med at alt fra transport, til hotell, til mat, pluss alt annet som er inkludert. Håper bare ikke at det blir for spennende for lille redde meg...
Betaling av morroa ville safarimannen gjerne ha i cash, siden det ikke er så mange dager til selve safarien (her betaler de for transport, mat osv. av pengene vi gir dem, det virker ikke som om de har noen oppspart pott akkurat. Og transfer tar visst litt tid sier de). Ok tenkte vi, vel vitende om at maks uttak i minibanken er 400.000TSH, ca 1500NOK. Vi måtte altså ha en 4-5 uttak i minibanken. Kortsvindel sa banken? Neida, tømmer bare heile driten liksom. Når fem personer skal ta ut 1,6-2 millioner shilling så begynner det å bli interessant her i Tanga. Disse bankene er jo ikke overloaded, og de blir jo tomme ikke sant? Neida, så vi var innom 3 banker vi. Etterpå skulle vi liksom veksle TSH til dollar da. Herreli! sa dama i banken, frem med dokumentasjon og 2 stk kopier av pass for å kunne "gå god" for denne vekslingen. Etter blod, svette og tårer i et par timer viser det seg altså at vi ikke har nok penger likevel. Vi får ikke tak i hele safarisummen. Å hurramegrundt. Vi må transfer da, vi må bare, eller så må vi punge ut av minibankene resten av uka. Etter litt godsnakking og hjelp fra ledelse på TICC fikk vi lov til å gjennomføre transfer. Vi skulle BARE overføre til en konto. BARE. Betaling til utlandet, har du hørt om det? Ikke jeg heller. Det er visstnok en egen funksjon man må ha tilgang til i nettbanken. En funksjon banken er lite behjelpelig med å skaffe deg en lørdag kveld fordi du er litt for seint ute med å betale for safarien... Alle fem sjekka nettbanken, og ingen hadde denne funksjonen. Heldigvis hadde DNB en døgnåpen chat som redda oss her, all takk til Frøydis. Frøydis hekka seg inn på Lises nettbank, så snille Lise fikk overført for oss alle sammen. Vi er endelig i mål! Nå har vi bare overført 6000 x fem til en swahilikonto, fine greier det.

I går hadde vi også en "nesten-drukning" her på TICC, en av søstrene svømte ganske langt av sted og ble tatt av strømmer. Hjelp hørte vi i det fjerne. Noen fikk tak i noen masaier som skulle hjelpe, men de kunne jo ikke engelsk og de kunne jo ikke svømme. Riktig nok var de løsningsorienterte nok til å hive seg i en kano, så dama fikk hjelp hun, hun hang etter kanoen og dingla. Never swim alone!

                                                     Baki her hørte vi skrik i det fjerne...

Også var det fotballkampen da. Alle sammen kjøpte seg matchende fotballtrøyer og dro iveg i en jævla dalla. Rock n roll! Vi ble møtt av Mr. Siagi og han guidet oss inn. Fotballbilletten kosta 3000TSH, ca 13-14NOK. Det fløy brent papir, lukta piss og var knuffende afrikanere til stede. Fotball er tydeligvis big deal. Jeg er jo selvfølgelig ikke så sabla interessert i spillet, men jeg ble med for kultur og stemning, og det fikk jeg jo absolutt oppleve. Skrikende afrikanere med trummer og andre rytmiske instrumenter, flasker som kom flyvende mot både publikum og spillerne, vising av en viss finger og mere til. Kultur tenkte vi. Ikke kan jeg mye om fotball, men jeg tror ikke det er meninga at de bare skal sparte ballen oppover i lufta og sparte uten mål og mening. Det var mye kroppskontakt og diverse regler ble brutt, det var både gule og røde kort i omgang, til supporternes store fortvilelse. Spillere som falt om, og til og med den ene linjedommeren. Fikk en strekk i armen da vøtt, når han strak ut flagget. Da kom røde kors teamet og en lege som ligna på noe i mellom en G-unit rapper og et strandet sjøpattedyr. Formen var rund og antrekket var skinnende. Sliten i ræva etter å ha sitti på sement i 2-3 timer, men absolutt en opplevelse rikere.

Etter kampen gikk vi ut for å spise pizza, nammii. Når dallaen kom spurte
vi: "Hvor mange er det plass til i dallaen?"
Dalla: "Hvor mange er dere?"
Vi: "21"
Dalla: "Da er det plass til 21 i dallaen".

Jeg skal prøve å oppdatere litt oftere med litt kortere innlegg, men tida flyr og mye skjer, så vi får se om det lar seg gjøre. Siden sist har jeg sett en hel haug med mombasatrains (Red. Mams.: svart larve med røde bein), Mr kreps/musling(?), OMG, han bare spaserte over grusen liksom, med skallet på haue! Mr Frog, han støkker jeg godt av hver gang han kommer hoppende. Mr. Ekko, flust av dem her, de vil stjele mat! Foreløpig ikke dere-vet-hvem, og jeg krysser fingrene for at jeg ikke møter deg heller, grøss og gru!

Åja, faen. Visum. Jeg er over 90 dager i landet = stort problem. Jeg er her 92 dager og det er visst ikke bra. Når vi nærmer oss november-desember kan jeg prøve å søke om to ekstra dager på immigration office, men det er visstnok ikke så lett. Hvis ikke må jeg over grensa til Kenya den siste uka, for så å komme inn i landet igjen. Knallgøy det da.

Kwaherini you all! <3

Karibu!

De siste dagene her på ticc har vært veldig innholdsrike, og tiden har gått fort! Jeg liker godt at det er sånn nå i begynnelsen, men det kan jo være at det føles som om tiden går litt for fort etterhvert. Jeg trives i alle fall foreløpig godt på ticc, og det er en god ting!

Nettene her på ticc har ikke vært så gode. Det er så mye nytt. Lyder av alle slags varianter, jmf. helikopterfaen, fugler på speed, myggnetting, ny roomie og ingen Ola. <3 I går natt begynte først Mr. speedybird også gikk strømmen og internettboksen begynte og pipe i ett. En høy, skjærende pipelyd som de aller fleste våknet av. Heldigvis stoppet den etter en 10-20 min. og aggregater ble startet opp. Internettboksen begynte å pipe litt i morges også, men det var heldigvis bare en kjapp en. Jeg bruker pluggene og satser på at hver natt blir bedre enn den siste fordi jeg forhåpentligvis blir bedre vant. Krysser fingre.

                                             Strike that pose in the kanga in tanga liksom.

I går startet vår introuke her på ticc. Før vi går ut i praksis skal vi få litt innføring i diverse saker. Dette værer seg blant annet fakta om land, befolkning, kultur og swahilikurs. Eller Kiswahili som vi sier her i swahililand. Swahililæreren vår er en gøyal sak. En spretten mann som er veldig god i språk. Han kaller seg Mr. Butter, eller han sa faktisk "Smøøøø",og sier at alle elsker ham. Vi kunne godt ta en million bilder av ham og. Han er veldig opptatt av at swahili er verdens letteste språk og liker godt å ende sine setninger med "or something like that". Det er gøy å lære språk, men det er ikke så sabla lett assåå. Polepole sama tafadhali! "Snakk snakte vær så snill" er kanskje en frase jeg kommer til å få brukt for.

                                                              Mr. Siagi is the man.

Etter swahilikurset dro vi til byen for å øve på gloser. Neida, jeg bare tulla, vi dro på supermarkedet. Men jeg sa Asante når jeg fikk posen min da. Gjett hva det betyr!
For å komme frem og tilbake til byen kjørte vi en Dalladalla. Eller en jallajalla om du vil.
Vi: "Hvor mange er det plass til i Dalladallaen?"
Resepsjonist: "Hvor mange er dere?"
Vi: "16..."
Resepsjonist: "Da er det plass til 16! :D"
Det var egentlig ikke plass til 16... Noen ansatte fra ticc skulle også sitte på, MHM. Hvis noen har kjørt over det svære hullet på veien inn til Lysløypa på Dønnestad kan du gange det med en million. Her snakker vi mørbanka ræv! Får liksom ikke strekt ut huet i dallaen heller fordi taket heller så mye mot sidene, og vinduene er liksom på midjenivå, så hvis du vil se noenting som helst så er vel whiplash og nakkekrage det neste som kommer til å stå på agendaen. Når vinduene er åpne i tillegg må du liksom regne med at du får en grein eller to piska i mot deg. Afrika style liksom. Jeg med min reisesyke føler jo hårene reise seg hver gang jeg hører snakk om denne Dallaen. Men jeg henger med altså, småkvalm og mørbanka. Jallajalla, vi kommer jo dit vi skal.

Før opplegget begynte i dag tok meg og noen av de andre jentene oss en joggings. Kl syv, det var jo ikke behagelig i det hele tatt, snarere tvert i mot. Med lite mat og væske i kroppen, tunge bein og et lett tilsnørt bryst av luft som er så fuktig og tykk at den liksom ikke riktig gjør jobben, fullførte jeg 4 km og er meget godt fornøyd med det. Jeg vet ikke når neste gang blir... Jeg møtte forresten en artig sak i dag. Jeg så en svart skikkelse fremfor meg og merket at kroppen gikk i beredskap, det er vel ikke mitt verste mareritt der fremme tenkte jeg. Gleden var stor når jeg oppdaget at det bare var en svart, feit, stor og skinnende Mr. Tusenbein. Traff forøvrig broren inne på området seinere på dagen.
I dag har vi hatt 3 timer til med Mr. Butter og etter lunsj dro vi på bytur. Maten her er forresten ganske bra. Frokosten er ganske kjip, men fyller magen. Lunsj er jo som middag og det er som regel noe godt. Eneste minuset her er at det blir veldig lenge mellom måltidene, og det er jo ikke så digg og gå med lavt blodsukker i denne varmen.
Men bytur ja! Her kjørte vi litt rundt og sightsa. Heldigvis i den store Mr. Jino bussen (fy faan, tenk deg Dalla i to timer da, fml.). Vi fikk stukket innom apoteket og kjøpt litt malariaprofylakse og ble vist diverse ting som hvor vi kunne gå å sole oss, bade, spise pizza, nattklubb, "hovedgate" osv. Byen Tanga er veldig stor, men veldig ulik avhengig av hvilken bydel du er i. Her er det tomme lokaler, slumishaktisg style med taggings og sånt, også er det bare den strandpromenaden som ser så idyllisk ut. Barna vinker og roper "hvite folk" (på swahili da... husker ikke ordet) når bussen kjører forbi og vi vinker igjen. De små sjokoladebarna er så søte! Etter busstur gikk vi på marked i sentrum som blir arrangert tre ganger i uka. Her har de nye og brukte ting. For de av dere som har vært på marked i sydenland før, eks. Tyrkia, så er det ikke sånn. Dette markedet er gigantisk og de selger til og med brukte sokker her. Diggz. En opplevelse, men etter en times tid var vi lei og gikk for å vente på Dallajævelen. Jeg kjøpte ingenting selv, men de andre kjøpte fine kjoler og sjal osv. Man må jo prute her, det synes jeg er litt slitsomt, men jeg blir vel bedre etterhvert.
Jallajævelen svarte til forventningene med hopp og sprett og tjo og hei og x antall pisk med greiner. Vi kom oss tilbake til Ticc og det er jo egentlig alt som teller.

Nå har jeg en ny natt fremfor meg inni myggnettingen og ser frem til mer informasjon om praksisen i morgen.

Kwaheri.