Goodbye TICC

Tjena Grabban.

Nå er siste dag på Ticc snart over, i morgen formiddag reiser vi. Pakka i stad. Bagen har på en eller annen måte forblitt like full som da jeg kom. Jeg har til og med gitt bort en kasse med klær her nede. Den er muligens fylt med et par nyinnkjøpte saker, men jeg trodde da ikke det var så meget. Min nyinnkjøpte stråhatt får jeg ikke plass til en gang, så den blir jeg nødt til å ankomme Gardermoen med på hodet. Bagen har, i motsetning til visse andre her, nede gått ned to kg i vekt.

Vi hadde håpet at den siste dagen vår i praksis skulle være relaxed, og jammen fikk vi ikke oppfylt dette ønsket. Dagen startet med at veilereden vår ikke var her. Dette er kanskje tidspunktet å fortelle at veilederen var på avslutningsfesten her på Ticc dagen før. Her konsumerte han både øl og en halv flaske konyagi (gin), han dansa rundt og ville ikke hjem. 

Mr. i grønt. Det var show med Easy Men, igjeeeeeeeeeeeeen. 

Vi dro til sykehuset for å treffe veilederen vår. Tror dere han var der? Neeeei. Etter å ha venta en liten time, så kom han. Han drakk mye vann da, for å si det sånn. På vei til de hjemmebesøkene vi egentlig skulle på, fikk vi litt dallaproblemer. Bakluka spratt hele tiden opp, og det kan jo være litt ugunstig. Vi ble sluppet av i supermarkedområdet sammen med veilederen. Vi satt og venta, vi handla litt, spiste litt chapati, venta litt mer og handla enda mer. På den sistenevnte handleturen var veilederen borte når vi kom tilbake. Vi satte oss ned for å vente. Når en time var gått og klokka nærmet seg tolv, skjønte vi at luringen ikke kom, og at det ble ingen hjemmebesøk i dag. 

Rakkerfant

Så skulle vi altså jakte på en tuktuk. Vi gikk og vi gikk og vi ingen tuktuk fant. Vi gikk så langt at lårene mine ble så svette og klamme, at det begynte å svi etterhvert som de gnisset borti hverandre. *fatspeopleproblems* Jeg har utviklet et rødt, nuppete lite utslett som følge av denne unødige spaserturen. Great, Fatso's got a rash. Men tuktuk vi fant, til Ticc vi kom. Erru i Afrika, så erru i Afrika.

Selv om jeg gremmes over alt som kan krype (OMG, i går når jeg dusja så kravla det likegodt to sorte og røde frosker opp av sluken. Unødvendig!) , innbruddsmenn, venting og andre komponenter som kan virke irriterende, så kommer jeg jo til å savne dette stedet. Det er litt småvemodig nå, men jeg kommer nok til å merke det mer når jeg kommer hjem. 

Jeg er fornøyd med oppholdet på Ticc og praksisen har vært ok. Den ok biten er mye preget av dårlig informasjon fra skolen. Altså, vi hadde allerede vært her noen dager før vi fant ut at det ikke var noen psykiatripraksis i fjellet, gidd å si det liksom. Homevisit og Masailand er andre ting vi ikke har blitt informert om, vi visste ikke om homevisit eller om noe av dette var frivillig eller obligatorisk. Vi visste ikke hva praksisen vår bestod av, og vi visste ikke at vi skulle innom åtte ulike programområder. Vi ble fortalt at det farligste i dette landet er solbrenthet og sex. Jeg tenker at begge deler like greit kan forebygges. Diverse insektsbitt som kan bli infiserte, malaria, raning og farlige kjøretøy, ahh, not so much. På grunn av dårlig informasjon og ulike forventninger tror jeg vi har vært en litt småforvirra gjeng her nede, men det har gått seg til altså. Vi har gjort det beste ut av det, og hjulpet hverandre underveis. 

I denne praksisen har jeg opplevd og lært mye nytt. Jeg har lært om kultur og Tanzania og sett hvordan folk lever. Jeg har opplevd å måtte tenke annerledes og brukt kreativiteten og fått et litt annet perspektiv på ting. Jeg har ikke hatt mye pasientkontakt (rett og slett fordi det ikke alltid er vanlig å snakke med pasienten selv), og ikke sett mye skader. Skadebiten er jo forsåvidt grei da. Jeg har såvidt vært borti et par sår. Jeg har vært sosial, hyggelig og et medmenneske. Jeg har ikke utøvet noe særlig med sykepleieprosedyrer og ikke lært noe nytt om dette. Global sykepleie har vært fokus her nede, men mye av praksisen hadde nok passet bedre for sosial arbeidere. Jeg har ikke lært noe spesifikke sykepleierkunnskaper jeg kan utøve hjemme, men jeg har lært mer om hvordan man kan behandle mennesker og opptre rundt dem. 

Hvis man vil ha en annerledes praksisperiode, reis hit. Hvis du vil ha en praksisperiode som gir deg læringsutbytte du kan bruke og utøve, bli hjemme. 

Han her treffer jeg på daglig basis

Pinnedyr, natural style. Han er ny!

Måtte jo ha fine føddår til Zænzi da. Det kom en fotmann med en ekkelt lang lillefingernegl som mekka pedikyr. Han brukte heldigvis ikke negla til å lage mønster, derimot brukte han Tip-ex. Øyevipper og øyenbryn ble farget og trådet, så nå er denne dama klar for ferie ass! 

Dette er i utgangspunktet siste innlegg, siden denne bloggen skulle handle om praksisen. Men hvis dere er snille får dere kanskje se noen bilder fra Zanzibar, det blir i så fall mest for å friste. Moahaha. Men hallo, jeg har fortjent det, jeg har jo ehh trossalt "bodd med maur" og ehh hatt det varmt og alt det der. Hardt liv. 

Bilde fra Arusha. Hvis jeg bare kunne telt hvor mange bananer jeg har spist i løpet av dette oppholdet. Hvert fall 100, kanskje til og med nærmere 200. Banan er næring, men please, ingen bananer når jeg kommer hjem. Gulp. 

Savner dere, om gode to uker er jeg hjemme. Gi meg kos og mat, da blir jeg glad. <3 Har en mygg jeg må likvidere nå før jeg tar kvelden her, Natta.