Christmas on Zanzibar

Karibu Tena!

Julefeiring på Zanzibar! Egentlig er det ikke så mye som minner om jul her. Hvit sand, turkis hav, solsenger og drinker på stranda. I det hele tatt lite julepreg over det, men det er ingenting galt med det! Vi trives som plomma i egget. De har forresten blinkende julelys og et lidø juletre i restauranten.

Besøk av Inga og Anna på Zanzibar også!

Full moon party.Ola meets the parents.

Middag på Langi Langi. Nammi Nammi.

Snorkletur til Mnemba.

Solnedgangkjekkas Ola.

Kommodevaran eller Lizzard?

Prison Island. Med en plagsom guide på slep. "So this is Prison Island. Can you see Prison Island? There is Prison Island!" Prison Island mine damer og herrer.

"Feed it!"

Mor og barn.

"View point, good for pictures!"

Åja, forresten, Ola har kommet. Han som liksom skulle komme om ettermiddagen den 14., stod plutselig på døra i halv ett tida. Ola hadde fått seg en afrikanervenn på flyet og fikk komme seg til Kendwa tidligere han, luring han der Olamannen. Men OMG, jeg var jo ikke klar. Det ble et rart, sårt og fint gjensyn. Med en gang føltes det utrolig rart å ha ham her, jeg har jo tross alt levd lonley life in Africaland i 3 mnd. Men det tok ikke mange timene før det i grunnen føltes ganske bra at han var her! Ndio!

Vi har vært sammen med gruppa og kost oss alene. Snorkletur, med båtsyke og en grønngrå Kir, tur til Stonetown og Prison Island, relaxing på stranda og enda en tur til Stonetown, meeed shopping, har vært program. Jeg har lest Politi, takk Christina :D, og hatt det riktig godt, i kjent stil på en solseng. Krever ikke så møe æ. Ellers har det i grunnen ikke skjedd så altfor mye. Afrika et fortsatt Afrika, i dag venta vi nesten 40 min på drikken vår på en restaurant, når jeg fikk massasje snakka massasjedama i telefonen 5 ganger og teksta mens hun gnei meg på foten, sjåføren stoppet og gjorde ærend på veien, tråkka littegranne på ei krågebålle (bare en minipigg, det gikk verre med andre), vi har truffet aggressive skilpadder, vi har hatt en utrolig intens guide som vi nesten ikke klarte å riste av oss – han tok ikke hintet for å si det sånn, vi har kjøpt en chips med sylteagurksmak (Æsj!), jeg så noe som jeg liker å tro var en kommodevaran, men som egentlig bare var en større lizzard og så videre. Ola er lekk, har slitt med afrikamage og spydd som en liten foss. Han kommer seg nå da. Been there, done that. Ting går altså sin gang. Anyyyways, snart kommer jeg hjem. Reiser på fredag, ja, denne fredagen. Førstkommende fredag. Om 4 dager. Det er helt insane. Da har jeg vært her i 13 uker, hurramegrundt. Lørdag ettermiddag er vi hjemme i gamla stan, det skal nog bli gött det også. Gled dere peeps, I come baring gifts and freaky stories!

Søtnoser. 

Middag på den italienske. Som ikke er italiensk. Den har en italiensk eier da. 

Ola synes han fikk mye mat.

Sightseen i Stonetown. Med guide. Akk guide...

Oss to. <3

God Jul, vi savner dere! <3

Goodbye TICC

Tjena Grabban.

Nå er siste dag på Ticc snart over, i morgen formiddag reiser vi. Pakka i stad. Bagen har på en eller annen måte forblitt like full som da jeg kom. Jeg har til og med gitt bort en kasse med klær her nede. Den er muligens fylt med et par nyinnkjøpte saker, men jeg trodde da ikke det var så meget. Min nyinnkjøpte stråhatt får jeg ikke plass til en gang, så den blir jeg nødt til å ankomme Gardermoen med på hodet. Bagen har, i motsetning til visse andre her, nede gått ned to kg i vekt.

Vi hadde håpet at den siste dagen vår i praksis skulle være relaxed, og jammen fikk vi ikke oppfylt dette ønsket. Dagen startet med at veilereden vår ikke var her. Dette er kanskje tidspunktet å fortelle at veilederen var på avslutningsfesten her på Ticc dagen før. Her konsumerte han både øl og en halv flaske konyagi (gin), han dansa rundt og ville ikke hjem. 

Mr. i grønt. Det var show med Easy Men, igjeeeeeeeeeeeeen. 

Vi dro til sykehuset for å treffe veilederen vår. Tror dere han var der? Neeeei. Etter å ha venta en liten time, så kom han. Han drakk mye vann da, for å si det sånn. På vei til de hjemmebesøkene vi egentlig skulle på, fikk vi litt dallaproblemer. Bakluka spratt hele tiden opp, og det kan jo være litt ugunstig. Vi ble sluppet av i supermarkedområdet sammen med veilederen. Vi satt og venta, vi handla litt, spiste litt chapati, venta litt mer og handla enda mer. På den sistenevnte handleturen var veilederen borte når vi kom tilbake. Vi satte oss ned for å vente. Når en time var gått og klokka nærmet seg tolv, skjønte vi at luringen ikke kom, og at det ble ingen hjemmebesøk i dag. 

Rakkerfant

Så skulle vi altså jakte på en tuktuk. Vi gikk og vi gikk og vi ingen tuktuk fant. Vi gikk så langt at lårene mine ble så svette og klamme, at det begynte å svi etterhvert som de gnisset borti hverandre. *fatspeopleproblems* Jeg har utviklet et rødt, nuppete lite utslett som følge av denne unødige spaserturen. Great, Fatso's got a rash. Men tuktuk vi fant, til Ticc vi kom. Erru i Afrika, så erru i Afrika.

Selv om jeg gremmes over alt som kan krype (OMG, i går når jeg dusja så kravla det likegodt to sorte og røde frosker opp av sluken. Unødvendig!) , innbruddsmenn, venting og andre komponenter som kan virke irriterende, så kommer jeg jo til å savne dette stedet. Det er litt småvemodig nå, men jeg kommer nok til å merke det mer når jeg kommer hjem. 

Jeg er fornøyd med oppholdet på Ticc og praksisen har vært ok. Den ok biten er mye preget av dårlig informasjon fra skolen. Altså, vi hadde allerede vært her noen dager før vi fant ut at det ikke var noen psykiatripraksis i fjellet, gidd å si det liksom. Homevisit og Masailand er andre ting vi ikke har blitt informert om, vi visste ikke om homevisit eller om noe av dette var frivillig eller obligatorisk. Vi visste ikke hva praksisen vår bestod av, og vi visste ikke at vi skulle innom åtte ulike programområder. Vi ble fortalt at det farligste i dette landet er solbrenthet og sex. Jeg tenker at begge deler like greit kan forebygges. Diverse insektsbitt som kan bli infiserte, malaria, raning og farlige kjøretøy, ahh, not so much. På grunn av dårlig informasjon og ulike forventninger tror jeg vi har vært en litt småforvirra gjeng her nede, men det har gått seg til altså. Vi har gjort det beste ut av det, og hjulpet hverandre underveis. 

I denne praksisen har jeg opplevd og lært mye nytt. Jeg har lært om kultur og Tanzania og sett hvordan folk lever. Jeg har opplevd å måtte tenke annerledes og brukt kreativiteten og fått et litt annet perspektiv på ting. Jeg har ikke hatt mye pasientkontakt (rett og slett fordi det ikke alltid er vanlig å snakke med pasienten selv), og ikke sett mye skader. Skadebiten er jo forsåvidt grei da. Jeg har såvidt vært borti et par sår. Jeg har vært sosial, hyggelig og et medmenneske. Jeg har ikke utøvet noe særlig med sykepleieprosedyrer og ikke lært noe nytt om dette. Global sykepleie har vært fokus her nede, men mye av praksisen hadde nok passet bedre for sosial arbeidere. Jeg har ikke lært noe spesifikke sykepleierkunnskaper jeg kan utøve hjemme, men jeg har lært mer om hvordan man kan behandle mennesker og opptre rundt dem. 

Hvis man vil ha en annerledes praksisperiode, reis hit. Hvis du vil ha en praksisperiode som gir deg læringsutbytte du kan bruke og utøve, bli hjemme. 

Han her treffer jeg på daglig basis

Pinnedyr, natural style. Han er ny!

Måtte jo ha fine føddår til Zænzi da. Det kom en fotmann med en ekkelt lang lillefingernegl som mekka pedikyr. Han brukte heldigvis ikke negla til å lage mønster, derimot brukte han Tip-ex. Øyevipper og øyenbryn ble farget og trådet, så nå er denne dama klar for ferie ass! 

Dette er i utgangspunktet siste innlegg, siden denne bloggen skulle handle om praksisen. Men hvis dere er snille får dere kanskje se noen bilder fra Zanzibar, det blir i så fall mest for å friste. Moahaha. Men hallo, jeg har fortjent det, jeg har jo ehh trossalt "bodd med maur" og ehh hatt det varmt og alt det der. Hardt liv. 

Bilde fra Arusha. Hvis jeg bare kunne telt hvor mange bananer jeg har spist i løpet av dette oppholdet. Hvert fall 100, kanskje til og med nærmere 200. Banan er næring, men please, ingen bananer når jeg kommer hjem. Gulp. 

Savner dere, om gode to uker er jeg hjemme. Gi meg kos og mat, da blir jeg glad. <3 Har en mygg jeg må likvidere nå før jeg tar kvelden her, Natta. 

The Pistol

Besøk

På torsdag gikk jeg besøk av Anna og Inga, mine ergostudkolleger fra Hib. Det var superkoselig. Vi har slappet av i sola på Ticc og vært ute å spist på pizzasjappa. Lørdag morgen ble de med oss når vi reiste til Tembo Kijani. En gjeng på ni personer humpa i dallaen i 2-3 timer. Vi kom frem til deilig lunsj og sol.

Hendelsen

Jeg sover, som mange kanskje vet, veldig lett. På Tembo er det jo åpne bungalower høyt over bakken, så her hører man havet, trærne, aperkatter og eventuelle andre lyder som skulle oppstå. Man hører altså alt. Etter å ha sovet litt våknet jeg natt til søndag opp av at det gikk i baderomsdøren. Det var helt mørkt. Jeg snudde meg mot May Britt min romkamerat. Plutselig fikk jeg øye på en skygge som reiste seg opp. 

"Maaaay Briiiiitt?" sa jeg. 

"Mnjamjam, jaaaa" sa May Britt. 

"Hvor er du?" spurte jeg. 

"Jeg ligger bare her og makker meg i myggnettingen." sa May Britt.

Faen tenkte jeg. Jeg tok tak i telefonen min for å finne lommelyktenappen.

"Jeg tror at det er noen her..." sa jeg. 

Vi fikk på lommelyktene våre ca samtidig. Jeg ble omtrent blendet av lommelykten min som traff myggnettingen, men May Britt fikk sett mannen. Hun hadde tilfeldigvis sovnet med linsene på, så de var litt skurrete, men bedre enn ingen linser. Det var en mann inne i hytta vår. Jeg kjente en skrik/brøl/vræl som bygget seg opp fra magen av, og hylte hørt.

"Kaaaaa Faaaeeeeen?!" ropte May Britt. Jeg krøp lenger inn i senga min og forsøkte å gjemme meg bort. Jeg var vettskremt og livredd, jeg var redd mannen skulle knivstikke oss, voldta, eller det fæle innbrudstyver finner på å gjøre.

Innbrudstyven ble stående som fryst og sa "Don't shot."

Sekunder føltes som minutter, og vi synes at innbruddstyven ble stående vel lenge. Plutselig løp han.

Vi hoppet ut av myggnettingene våre og så at alle dører stod på vidgap. Vi hadde jo låst døra tidligere på kvelden, men det spilte jo ingen rolle nå. Mannen hadde stjålet iphonen til May Britt som lå på lading. Det lyser i adapterne når strømmen er på, så mannen hadde funnet iphonen i mørket. Vi hørte godt når mannen stakk av, det rasla i alle trær og busker. May Britt fortalte at hun mente på at hun hadde hørt noe som gled ned hytteveggen, og vi tror det var to menn. En afrikaner stiller jo aldri alene. Til og med i dallaen er det alltid med en sjåfør og en døråpner, nødvendig det.

Watchmannen, bikkja og hotelleieren var superraske på stedet. De hadde hørt vrælene våre. Vi sa kjapt at det var en mann som hadde vært i hytta. De løp rundt hytta og forsøkte å finne igjen mennene. 

Da hotelleieren kom tilbake sa han at innbruddstyvene hadde sluppet unna. 

"Motherfuckers" sa han. Vi var enige. Vi snakka med hotelleieren rundt hendelsen, og han fortalte oss at det skulle være en watchmann rundt hytta vår hele natta. Dette hørtes i og for seg ganske betryggende ut, men vi var allerede livredde. Klumpen i magen satt godt. Det ble ikke noe søvn denne natta. Kanskje en times tid på morrakvisten når det begynte å lysne. Vi lå hele natta og snakket om hva, hvorfor, hvordan, hvor redde vi var, hvor surralistisk det hele var, og hvor jævelig hele opplevelsen var. Ved ethvert vindkast og enhver fugl som bevegde seg utenfor skvatt vi begge til. Vi hadde stadige lyserunder rundt i rommet. 

Fy faen så jævlig det var. Det er uten tvil noe av det verste jeg har opplevd og jeg har aldri vært så redd før.

Dagen derpå

Slitne, redde, irriterte og lei oss gikk vi til frokosten dagen etter. En dunkende hodepine minnet meg på at jeg ikke hadde sovet noe denne natten. Hæængovahh. En del av de andre i reisefølge vårt hadde hørt mitt roar i natten. De trodde det var en slange. Vi fortalte at det var en umoralsk afrikaner som burde skamme seg for at han hadde brutt seg inn i hytta vår. Vi snakka med eierne i løpet av dagen og de sa vi skulle få en egen watchman den resterende natten og en egen watchdog. Det ble mye debriefing denne dagen, men heldigvis litt soling også. 

Vi lagde noen småfeller inne på rommet i tilfelle innbruddsjævelen skulle returnere. De fleste mente at dette var lite trolig. Men jeg hadde virkelig fått støkken i meg og var fortsatt utrolig redd. Når jeg lukket øynene så jeg skyggen fra natten før, øynene spratt raskt opp igjen. Jeg måtte stadig se meg rundt i rommet. Igjen ble det kanskje litt søvn på morrasida, men det var minimalt. Mandag hadde jeg samme påminnende hodepine. Nesten ingen søvn på to døgn.

I ettertid

Vi driter jo selvfølgelig i den telefonen, det ordner seg jo med forsikringa. I ettertid er jeg bare glad for at vi er like hele og har det bra. Bra med en psykisk støkk. Jeg kommer nok til å være ekstra obs på å låse dører og sjekke vinduer en tid fremover. Jeg håper jeg får sove godt, og at jeg ikke føler at jeg må scanne rommet hele tiden. Jeg vet jo at jeg er trygg her på Ticc. Jeg er bare så sabla redd. Og lei meg. Og sur. Sur fordi denne fremmede drittsekken har brutt seg inn mens vi lå å sov, han har sett oss. Æsj. Fyttikatta, jeg blir kvalm altså. 

På søndag så vi et fotavtrykk på badet. Mannen har altså tatt seg inn gjennom badet. Da han åpnet baderomsdøra var det den lyden jeg hørte. May Britt hadde jo aldri gått på do uten lommelykt eller lyset på tenkte jeg i ettertid. Jeg tror likevel ikke jeg kunne ha reagert noe raskere. Jeg var jo mest redd for at mannen skulle være skikkelig farlig. Min veske som hang på baderomsveggen med kameraet oppi var sannsynligvis ikke rørt, siden kameraet fortsatt lå der. Vi hadde lagt alle de andre tingene våre i kommoden, som man må dra ganske godt i for å få opp=bråk, var heller ikke rørt. Trolig har drittsekken gått rett til det lysende adapteren, fakka iphonen, med lader, og gitt den til sin medsammensvorme på utsida. Innbruddsjævelen fikk vel panikk når vi våkna og lyste på ham, det hadde han vel ikke regna med. Urutinert da. 

Hotelleieren hadde med seg pistol når han jakta på ham, og han fortalte oss at han skulle kappe av drittsekken begge hendene hvis han fikk tak i ham. Neste gang det var fullt belegg på hotellet skulle eieren ligge i vår hytte og vente, sa han. De hadde aldri hatt innbrudd på hotellet før, men det hadde vært innbrudd på hotellene ved siden av. Vår hytte var visstnok mest utsatt siden den lå like ved grensen, den lå heller ikke nærme andre hytter. Greit å si da. 

Her har faenskapet klatra inn. Fotspor på den hvite tanken.

Fotspor på veggen. Skitne bein.

Åstedet. Her stod innbruddstyven mellom sengene våre. May Britt lå til venstre og jeg til høyre. Etter innbruddet lå vi sammen i dobbelsenga til høyre. Mannsterke!

Søndagkveld fikk vi en drink som plaster på såret. Jeg trodde jeg skulle få sove godt av drink og et glass vin, men den gang ei. Hadde smakt godt med Imovane. Eller Vival. Eller til og med Stesolid, det hadde vel også gjort jobben. Når vi skulle sjekke ut tok Tembo Kijani hele drikkeregninga vår, hyggelig det da. Og dere, Tembo Kijani er et fantastisk sted, så reis dit, men ikke på i Koshoto hytta da. Eller de bygde noe greier rundt den dagen etter innbruddet og de har jo watchdogs og watchmann. Innbrudd kan vel skje alle plasser. Men jeg håper for Guds skyld ikke at det skjed igjen. For det skjer ikke på Ticc, og ikke på Zanzibar, og ikke hjemme eller noe annet sted som jeg befinner meg, aighhht?!!

Vi så "forresten" en slange lørdag kveld. Før innbruddet. Den kom litt i skyggen av, ehh, skyggen kan du si. Den var ekkel, tynn, hudfarga og kvalm. Her stresser den litt i pølseklypa til eieren.

Jeg har altså greit nok, men jeg har bra støkk i meg ennå. Jeg er glad for å være tilbake på Ticc. Enda mer glad er jeg for at min lekre mann kommer på lørdag for å beskytte meg for slike lovbrytere. Jeg har fått nok. Jeg vil ikke mer. Tre dager til med praksis og forhåpentligvis kos. På fredag er den Zanzibar, på lørdag er det Ola. Og deretter skal det for faen meg bare være lykke og harmoni. NÅ SKAL VI KOSE OSS, HÆÆÆ! Jada, så sånn er det. Jeg gleder meg til å komme hjem jeg. Dagens oppfordring er: ikke bryt dere inn hos andre, dere skremmer livskiten ut av de! 

Skal prøve å poste noe koseligere på neste innlegg. :) <3

How to make a Chapati

Chapatiiiiiii - Velkommen til Kirlins kjøkken

Det spiser vi altså en del av her nede. En lefse, tortillaliknende sak som består av mel, salt, vann og olje. Spesielt slankende. Smaker mums til afrikanske sauser, men den kan også nytes separat. Planlegger å prøve meg på denne saken når jeg kommer hjem, ser for meg at den kan være et substitutt for det Naanbrødet som aldri blir helt som det skal når meg og Olamann har prøvd oss på det. Etter å ha lest dette innlegget kan jeg tenke meg at alle dere der hjemme løper til vaskevannsfatene for å lage nettopp, Chapatiiii. Aiiight? Mama Mzoo stilte opp for å lære ivrige wazungoer å lage chapati. Det skal nevnes at hun lo MYE av oss underveis. Alle ble retta på under sitt forsøk, og hun sa godt ifra når vi gjorde noe feil.

Du trenger: mel, olje, vann og salt. Vi laget også en variant med 3 ss smør og 3 egg, men det var i grunnen ikke så annerledes. Den første oppskriften er streetstyle varianten, hvis du virkelig vil gjøre det african style. Du kan sikkert også lage chapati innendørs, men vil du ha selve feelingen setter du deg på en krakk på utsida og fyrer opp en bål. Du trenger kull, masse kull! Og parafin, altså tennbar væske. Og ja, mammamoa, du kan sikkert også lage den på grillen.

In the making. 1 kg mel. 9 ss olje. Bland godt. Ja, men hendene. Graus godt i melet. 

¨

Tilsett lunkent vann, slik at du får en deig. Hvis du tar litt olje på hendene så slipper du å bli så klissat. Mm, afrikatriks. Ringet telefonen, be om assistanse.

Lag deigen til ei pydde. Lag så små boller.

Rådfør deg underveis om det trengs. 

Kjevl ut på fjøl. Bruk mel. Tynn skal den være. Smør på et lag med olje når den er flat.

Rull rakkeren skillingsbollestyle.

Press den så ned igjen til en bolle. Ja. Seansen skal gjentas. Nesten.

Kjevl ut, tynn. 

Jeg ble også retta på. Er altså ikke en god nok kjevler. Mye å lære gitt. 

Kullet er varm og jernpanna varma opp. Stek den chapati. Først på en side. Snu. Stek på andre siden, ta på olje. Snu igjen, ta på olje. Snu igjen. Chapati is finish.

Eeeeet!

Første søndag i advent!

Når jeg dro fra mikrolille Kjevik for litt over to måneder siden hadde jeg ikke trodd at denne dagen skulle komme. Det er jo snart jul! Selv om det i grunnen ikke føles sånn, ikke i det hele tatt faktisk, ikke på langt nær, nada julestemning, så skal vi se julekalender og julefilm og kose oss i kveld. Kanskje vi til og med slår til med teeeennn lyyyyyys, et lys skal brenne/skinne. Hei hå nå er det jul igjen. Vel, nesten da. Om 23 dager, aiighhht? Savner faktisk julegran og julekransene i K-town, er så koselig å gå i byen når de har pynta. Men jammen er det greit i Afriken også, over 30 grader og sol, hihi. Dere fryser!! Ikke jeg. :)

Siden sist har jeg:

Vært ute og spist.

Feira Mr .Jino.

Kjørt Jalla Dalla.

Stiftet nye bekjentskap.

Møtt Herr Nielson og broren.

Vært på fest edru.

Vært i kirka. "You will not meet God empty handed" sa damen. Gi penger til kirka altså. Hvem vet, kanskje jeg nå er på godfot med Gud?

Chilla på denne øya. 

Status altså: helt OK. I løpet av dette innlegget har jeg klart å kjøre i meg en hel pakke med Oreokjeks. Obs... Jeg var jo litt sulten. Ernæringsstatus: 10-15kg +. Lykkelig? Vel, vi tar den kampen i januar. Smuler til middag takk! Etter litt fråtsing ved hjemkomsten såklart. Hvem merker forskjell på 15 kg eller 20 kg i pluss? 

Gladtjukk og solbrun tar jeg i morgen fatt på mine to siste uker i praksis i mental health, håper det blir bra. Og denne uka kommer til å gå rimelig radig tror jeg. På torsdag kommer Anna og Inga på besøk, mine tidligere ergoterapistudentkolleger. På lørdag setter vi kursen mot Tembo Kijani, apropos gladtjukk. Treretters og nomminomm ferske rundstykker med ost!  

Snakkeeeees bloggen! <3